Tiden flyr

Hei søte!

Tid for prom. Har alt ordnet akrylnegler og fikk pedikyr i går. Blir nok mer prom blogging i morgen tenkte jeg. For dette innlegge skal nemelig handle om tanker. Om hvor fort tiden går, jeg har faktisk bare en mnd igjen av skole...

Husker enda sommerfuglene i magen for et år siden. Jeg skulle snart dra, husker jeg og Helle satt i kantina på skolen å telte ned dager, det var kun 200 dager igjen, det var da ikke så lenge. Alle forventningene jeg hadde, alle tanker, redd for å ikke kunne snakke engelsk godt nok selvom jeg visste jeg kunne. Redd for å legge på meg alt for mye, redd for å ikke få venner. Gledet meg til fotballkamper, pep assemblys og prom. 

Nå sitter jeg her, hadde min siste pep assembly i går. Fått meg masse venner, også noen jeg vil kalle mine beste venner, har opplevd min siste amerikanske fotballkamp for lenge siden, og idag er det prom. Hvor ble av all tiden? Alt går så fort. Om 95 dager er jeg tilbake på norsk jord, om 75ish dager møter jeg  pappa igjen, om litt over en mnd går jeg ut på fotballbanen i cap and gown, sier farvell til drømmen jeg hadde om et amerikansk high school year, alt vil bare være et godt minne jeg vil ta med meg videre i livet. Tenk at alt er snart over. 

Nye utvekslingsstudenter sitter hjemme i Norge og venter spent på avreisedato og familie. Det er deres tur nå, mens jeg skal tilbake til det samme i Norge. Husker også jeg hadde vært her i 100 dager, så rart. Hele 100 dager. Nå har jeg vært her i 246 dager. Tiden har gått så fort. Når jeg var hos gamle familien mot slutten begynte jeg å telle ned til når pappa kom. Var jo ikke sååå lenge igjen. Nå vil jeg ikke engang se, vil ikke hjem, vil selvfølgelig ha mamma og pappa men vil være i familien her lengere. 



//bilde jeg la ut når jeg hadde vært her i 100dager. Siste bilde jeg og mamma tok "sammen" haha mamma ville så gjerne ha et hjertebilde, av en eller annen grunn...

 

Jeg føler at dette året blir fort en "drøm" eller et minne med engang jeg drar hjem, Føler alt nå at starten av skoleåret bare er en drøm, fotballkamper og soccerseason er bare en svak drøm. Er veldig rart og en merkelig følelse å ha, men en ting er sikkert, I will be back. Vmor vil allderede at jeg skal komme for college haha og de vill veldig gjerne komme på besøk til Norge!

 

-andre som føler dette året bare har flydd avgårde?

 

-jannicke

Min egen psykolog!

Hei søte!

Vet det har vært en stund siden sist. Men har vært opptatt med så mye. Vi kom videre tilplayoffs men tapte, så da er sesongen over. Kunne virkelig ønske vi fikk spilt kampen om igjen, siden dommeren var det ingen av lagene som likte. Treneren på andre laget sa "Hva er det han driver med" så sier vår trener "ja det har jeg lurt på hele kampen" og når den andre treneren er enig i det sier det litt. Hørt at også flere har hatt sykt dårlige dommere under playoffs, men sånn er det bare. 

Tilbake til overskriften, jeg følte det passet inn fordi jeg faktisk føler meg som min egen psykolog. Jeg vet ikke om dette kanskje er normalt elller ikke, men av en eller annen grunn så finner jeg grunner til hvorfor jeg føler meg som jeg gjør, hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og hvorfor andre er som de er. Det er ikke sånn at jeg setter meg ned å begynner å vurdere meg selv eller andre, det bare kommer hel naturlig. 

Her om dagen, tapte vi som sagt første kamp i play offs, og naturligvis er det ganske trist, sesongen er over og for seniors er det siste gang de skal spille fotball, med mindre de fortsetter på college. For meg føltes det bare helt rart. Jeg satt og halveis grein på bussen hjem, løp rett opp på rommet mitt å begynte å gråte. Når vfar spurte hva stillingen ble klarte jeg så vidt å si 2-1 før grøtstemmen kom og jeg bare løp opp på rommet for å gråte mer. Til og med dagen etterpå fikk jeg klump i halsen og tårer i øynene bare noen nevnte fotball. Hvorfor skulle jeg reagere så kraftig på det, når jeg kun har vært en del av laget i 3 mnd? Etterhvert innså jeg faktisk grunnen. Å si hade til et helt fotball lag og ikke møte dem på trening hver dag er en stor forandring og det minner meg om at jeg snart faktisk tar farvell med alle sammen. Det ble en liten reallity check på hvordan det blir når jeg faktisk skal dra fra alle. Men soccer får jeg hvertfall sett jentene i gangen på skolen, og forhåpentligvis funnet på masse gøy med flere av dem selvom vi ikke spiller fotball sammen, men når jeg sier hade i juli så er det mange jeg kanskje aldri får sett igjen...



En annen ting som ikke går på meg selv, men ting jeg har observert er "hvorfor amerikanerne er så barnslige". Mange føler at de går tilbake i tid og at alle er så barnslige på high school. Men er det rart? Her i amerika har de ikke ungdommskole og deretter en videregående skole, de har de slått sammen. Og vi vet da alle hvor barnslige folk kan være på ungdomsskolen? Av oss som er på utveksling nå, hvor mange ganger har vi ikke følt at lærerene behandler oss som om vi gikk i 9ende igjen? Men de må da på en måte det, for en del av elevene i klassene våres går faktisk i 9ende. Dette er en av grunnene til at jeg liker det norske systemet best, fordi vi kan være mer uavhengie og ikke bli passet på så mye jo eldre vi blir. Mens her i usa har jeg klasser med både 9ende og 10ende klassinger, noe som selvfølgelig gir meg inntrykk av at amerikanerne er mer barnslige, og at lærerene faktisk må behandle oss som om vi er små unger, nettopp fordi noen av elevene er det.

Generelt så er amerikanerne mer "barnslige" enn oss nordmenn, samtidig er de også mer voksne. At de faktisk får lappen når de er 16 gjør at de får jobb tidligere, kjører seg selv overalt og slike "voksne " ting, men samtidig behandler foreldrene deres dem som små unger, helt til de drar på college. Noe som jeg personlig synes var veldig rart med en gang var at alle spurte foreldrene sine om å ta hull i øret, men de fikk ikke lov. Jeg spurte også foreldra mine, men de sa bare "gjør hva du vil, er ditt øre" og jeg dro random til liertoppen å tok et til hull i øret, uten å fortelle foreldra mine det 

 

Men det er jo ikke noe galt med at foreldrene er litt strengere her heller, det er bare anderledes!

 

-Hva synes du om innlegget?

 

-Jannicke 

 

 

We all smile in the same language

Hei søte!

Her om dagen besøkte vi Alica, som var tidligere utvekslingsstudent fra korea hos familien jeg bor hos nå. Hun har flyttet hit med familien sin og innviterte oss over for middag. Når vi kom inn døren var det to energifulle tvillinger som møtte oss. De var begge koreanske og kunne ikke mye engelsk, de kunne faktisk ikke noe men spurte ofte moren sin om enkle fraser som de kunne spørre oss om, selvom jeg er gaske sikker på at de ikke skjønnte hva vi svarte, men det var vel ganske stas å prøve å si noe på engelsk. Etter 2 timer med dem, kan jeg alderede fortelle litt om personliheten til dem begge, uten å ha snakket med dem å forstått dem med ord, kun via kroppsspåk og sett hvordan de oppfører seg. Er ikke det fantastisk?

Man trenger faktisk ikke kunne hverandres språk for å kunne snakke sammen. Selvfølgelig gjør det ting enklere, men kropsspråk sier mye. Legger man litt godvilje til og så skjønner man mer enn man skulle tro. De kom begge bort til meg, og jeg elsker barn uansett så jeg startet med å smile til dem, og si hei og vinke noe som de satt veldig pris på å gjorde tilbake. Deretter prøvde de forsiktig å kommunisere ved å spørre hva jeg het, og gjentok bare navnet mitt hele tiden og sa masse koreanske ord som jeg selvfølgelig ikke skjønte, men jeg begynte bare å le av dem. Jeg er ganske sikker på at de følte seg trygge på oss "amerikanere" (med meg og masa da, som er norske og montenegriske) etter noen minutter med smil og latter. Et smil viser at man er glad, latter viser at noe er morsomt, tilsammen viser man en glad person. En glad person er det samme i alle språk, en trygg en. 

:)

 

Det er jo ganske rart å tenke på, at jeg kan leke med koreanske barn uten at vi kan hverandres språk. Kun ved å lese hverandres kroppssråk. "we all smile in the same language" og true that. Er mye som hjelper med et smil og noe godvilje på å bruke kropsspråk til å skjønne hverandre. Er hvertfall veldig glad jeg fikk møte dem, for det var to søte unger som jeg likte ganske godt, selvom vi ikke kunne kommunisere veldig med ord. 

 

"We all smile in the same language" husk det!

 

-Hva synes du om innlegget?

 

-Jannicke

It`s when you think you stepped out of you comfortzone, you have to take one more step

Hei søte!

 

Tenkte å dele litt visdom med dere som jeg har fått erfare mens jeg har vært her. Helt siden før jeg dro har jeg fått høre av både explorius og andre utvekslingsstudenter at jeg må ut av komforsonen min og glemme alt av janteloven og alt det drittet vi har i Norge. Smart som jeg er følgte jeg det tipset. Det er noenganger vansklig, å bare gå bort til folk å introdusere seg selv til helt randome personer, men det er bare sånn det er. Du får ikke noe ut av året ditt om du sitter med janteloven inni deg, og forventer at folk skal komme strømmende på å snakke med deg. Thats not reallity. Men anyways. Jeg har alltid snakket med folk, prøvd mye, men følte ingenting funket. Men så dere. Jeg tok enda "et skritt" ut av komfortsona mi. Jeg begynte å tulle med folk jeg nesten aldri snakker med, begynte å spørre folk om de ville finne på noe med meg. Har også etterhvert fått folk som spørr meg om jeg vil være med på noe. 

Forje uke hadde vi basketballkamp, måtte takke nei til ei vennine som hadde planlagt alt mulig, fordi jeg alt hadde planer med ei annen ei. Det var bare det lille steget ut, som gjorde at jeg fikk venner jeg er trygge på, som jeg kan tulle med og som også vil finne på ting med meg og ikke bare jeg som spørr dem. Den følelsen er herlig. For er det en ting jeg har lært, er det at det skal faen meg ikke være lett å komme seg inn i jentegjenger som har kjent hverandre siden 1. klasse. 



Meg og Allison, min kjemibuddyy

 

Når jeg startet på fotball tenkte jeg faktisk "faen, nå må jeg starte hele venneprossesen på nytt", for hun ene jeg kjente, slutta.. Så det er slitsomt og alltid prøve, men det er bedre å prøve og ende opp med gode venner enn å ikke prøve å sitte der uten noen. 

Men nå dere, nå har jeg alltid noen å spise lunsjen min med, begynner også å få noen venner på fotballaget også noe som er kjempemorsomt. Her om dagen kom jeg senere til lunsj, møtte en Sydney og en Abbey som skreik ut "JANNICKE OMG COME HERE CUTIE WE HAVE MISSED YOU SO MUCH" før de begge spratt opp og overfalt meg med en klem! 



My lunch buddies, Sydney, Abbey og meg. 

 

Så til fremtidige utvekslingsstudenter og egentlig folk generelt, ikke lev i komfortsonen, kom deg ut av den, du lærer så mye og ting blir så mye lettere! Gå bort å snakk med folk du vanligvis ikke ville snakket med, spørr om ting for å starte en samtale, ikke forvent at du kan sitte på ræva å få alt servert på sølvfat. Inviter folk med på ting, spørr om de vil finne på noe med deg så skal du snart se at de spørr deg også, og ikke bare deg som spørr dem!

 

-Lever du i konforsona di?

 

-Jannicke

Vekt, Kroppspress og utveksling

Hei søte!

Da tenkte jeg å ta opp et tema her på bloggen som jeg vet mange av dere lurer på, også meg selv før jeg dro, hva skjer med vekta når du drar til hamburgerland? 

Helt ærlig håpet jeg faktisk på at jeg kom til et sted hvor folk var litt runde, slik som ofte flertallet av amerikanerne er, slik at jeg slapp å føle meg så feit. Men hvor endte jeg opp, i snobbedale aka scottsdale, alle er tynne akuratt som i Norge. Eneste forskjellen her er at de ikke bryr seg om andres kroppen utenom sin egen, i motsetning til i Norge hvor man fort blir baksnakket om man er litt lubben. Jeg håpet egentlig at jeg skulle slutte å bry meg om hvordan kroppen min ser ut, men når alle rundt deg er mye tynnere enn en selv føler man at det er et kroppspress selvom ingen av amerikanerne eller noen lager noe "press" på meg, har kanskje også noe med kroppspresset hjemme i Norge også, at jeg føler jeg må ha samme kropp som alle andre, Ikke noe ekstra fett på kroppen, flat som en strek og helst sprettrumpe og store pupper. 

-

Jeg kan innrømme at jeg har lagt på meg en del, men samtidig ikke. Etter 3 mnd her så gikk jeg opp på vekta, den viste 1 kg mer enn når jeg dro hjemmefra. Men det hjelper lite når jeg ser at kroppen min har blitt større. Jeg ser selv i speilet at jeg har blit feitere enn jeg var når jeg kom. Men for å ikke legge et alt for negativt trykk på dette innlegget, så skal jeg faktisk skryte litt av meg selv og. For det første så er dette ganske personlig, men når jeg legger på meg legger jeg ikke på meg jevnt med armer, bein og mage. Alt jeg legger på meg kommer på magen, great... hvertfall, I starten la jeg først på meg, gikk det av meg og tenkte great dette var jo bare kroppen som ikke hadde vendt seg til maten, men nå er jeg vandt med den så nå er jeg back to normal igjen. Men siden amerikanerne har et helt annet spisemønster og lets be honest pop tarts, reeses, preztels og peanuttbutter er ganske godt, og når det er alt for lett tiljengelig blir det veldig enkelt å spise det kanskje litt for ofte. Dermed ble magen sakte men sikkert "større", føler jeg høres gravid ut om jeg sier magen ble større, men altså jeg mener så klart at jeg la på meg mer og mer på magen. For noen uker siden ble jeg sykt stresset over hvordan dette skulle gå, måttte jeg virkelig bestille to flyseter på vei hjem eller skulle jeg skjerpe meg og prøve å få tilbake kroppen jeg hadde når jeg kom hit? 

(:

Jeg bestemmte meg for å drikke mer vann, prøve å kutte ned på godteri og vet dere hva? Jeg er faktisk på vei tilbake igjen til der jeg var. Jeg er ikke der enda men forhåpentligvis skal jeg klare å komme meg ditt. Har også et mål om at jeg er en bedre versjon av meg selv før Hawaii, for hvem vil vell være missfornøyde med kroppen sin på alle bilder fra Hawaii og dermed ikke legge dem ut? Jeg sier ikke at jeg kommer til å være tynn, perfekt som man ser på alle fitspobilder, men jeg skal være en bedre versjon av meg selv. Og jeg skal klare det uten å gå på noe diet, uten å kutte ut alt av usunne varer, for folkens jeg vil leve livet her i amerika uten å knaske på gulerøtter! (hehe, selvom jeg elsker gulerøtter og det er halve lunsjen min hver dag, I <3 gulerøtter) Men jeg er faktisk stolt over meg selv som har klart å skjerpe meg og blitt litt tynnere enn jeg var "på mitt værste". 

 

Dette er da mitt tilfelle, jeg har gått opp i vekt. Jeg kjenner flere som har godt ned i vekt også, så det er fult mulig. Selvom man drar til hamburgerland betyr ikke det at du blir en hamburger, det kan like gjerne gå andre veien. Så til fremtidige utvekslingsstudenter, ikke vær redd for at du går opp i vekt, for mest sannsynlig vil du det, men du kan også klare å gå det av deg igjen. Du kan også være en av dem går ned i vekt, og lets be honest, det er ikke alle som vil ned i vekt, det er fult mulig å klare å komme seg opp i vekt igjen også. Alt er mulig, men det kan være ganske vansklig også, men det er fult mulig. 

 

.

 

Dette med kropp og vekt er jo ganske personlig så setter pris på koslige kommentarer tilbake!

 

-Hva synes du om innlegget?

 

-Jannicke

Det er når du innrømmer dine svakheter at du blir sterk

Hei søte!

 

Da er det på tide med et veldig ærlig innlegg følte jeg. Dette kommer til å bli noe av det mest ærlige jeg kommer til å skrive her, fordi jeg ønsker at andre også skal vite at utveksling er ikke barebare. Og at man er ikke svak, selvom man føler seg svak. Kanskje noen føler det samme, og føler seg bedre ved å se at andre også føler det samme. Samtidig er det lettere for meg og skrive ned følelsene mine med ord, så here we go, det mest personlige innlegget jeg kommer til å skrive på denne bloggen;

"Hi Jannicke", etterfulgt av et smil fra noen kan gjøre hele dagen super. Helt til jeg må spørre læreren om å forklare meg noe, eller at jeg kommer til et ord som ikke gir mening og jeg ikke orker mer. Da er dagen helt ødelagt. Men så kan noe eller noen få meg til å le, dagen er perfekt igjen. Humørsvigninger kanskje, følelsesvingninger er vel et bedre ord! 

Det er vanskelig å skulle forklare helt hvordan det føles. Å måtte spørre om hjelp hele tiden. Spørre om ganske opplagte ting som for amerikanerne er helt normale ting. Jeg husker vi hadde kjemi og vi skulle tegne et type diagram. Det var et søylediagram, noe som jeg selvfølgelig vet hva er, men på grunn av språket skjønnte jeg virkelig ikke hva vi skulle tegne. Derfor spurte jeg hun som jeg sitter med, hun så bare rart på meg og sa "det er et søyle diagram, diagram med søyler?". Men hvordan skulle det hjelpe meg, når jeg ikke viste hva det betydde? Ga henne et stygt blikk tilbake og ristet på hode, før jeg så på papiret hennes og skjønte med en gang hva vi skulle gjøre. Jeg føler meg dum, men jeg er jo egentlig ikke det! 

Små ting som det kan få meg til å ville gråte, bare ville legge meg ned å gråte av frustrasjon. Men i dette tilfelle ble jeg egentlig bare piss sur og tekstet vennina mi istedet. Så var alt i orden igjen. Men det er de små tingene, tingene jeg må spørre om hele tiden. Ting som amerikanerne er vandt med, og tar som en selvfølge at jeg vet, and I dont blame them. Fikk vite at i spansk kan man rette prøven sin igjen og få tilbake noen poeng. Ingen fortalte meg det? 

Jeg føler meg dum som må spørre om alle disse dumme tingene hele tiden. Jeg føler meg svak som begynner å gråte lett. Men samtidig føler jeg meg sterk. Jeg spørr disse dumme spørsmålene for å skjønne bedre. Jeg spørr folk for å få svar og for å forstå. Jeg gjør det. Jeg sitter ikke stille og ignorerer alt jeg ikke skjønner. Jeg prøver alt jeg kan. Hver gang jeg føler for å gråte klarer jeg å ta meg sammen. Jeg klarer å snakke meg selv til å ikke gråte. Jeg høres kanskje gal ut, men jeg tar meg selv flere ganger i å snakke til meg selv inni hodet for å ta meg sammen "slutt jannicke, dette er ikke noe å grine for, du er sterk comon, you can do it" 

 

Men jeg har jo ikke akuratt valgt den enkleste veien å gjøre utvekslingen på. Fagene jeg tar er jo blandt annet kjemi og fysikk. Det er to fag med mange kjente utrykk som blir nye for meg fordi jeg aldri har tatt dem på engelsk. En gang hadde vi om noe i kjemi som jeg hadde lært fra før av, men som jeg først innså en uke etter, når jeg skjønnte mer hva det faktisk var læreren snakket om. Slike ting gjør deg frustrert. Men alt ordner seg til slutt. Merker at kjemi går mye bedre, og at jeg har en fordel siden i Norge har man jo naturfag med kjemi gjennom hele ungdomsskolen, mens her er det første gang de har kjemi, så det er en del jeg kan, men som jeg må lære nye ord for å kunne forklare det på engelsk. 

Etter å ha lest dette innlegget virker det kanskje som jeg har det helt forferdelig, men for all del, jeg har det helt fint. Jeg har en vertsfamilie jeg kan snakke med når som helst, selvom slike småting er ting jeg vil klare å takle selv. Jeg vil vise at jeg kan være sterk. Jeg kan takle dette. Jeg klarer å stå på egne bein. Jeg klarer å takle dette. All by myself!




Det er kanskje vansklig å forstå hvordan små ting som jeg beskrivde ovenfor kan påvirke så mye. Men en ting jeg er sikker på at alle utvekslingsstudenter kan skrive under på; alt som skjer på utveksling, uansett om det er positivt eller negativt blir automatisk dobbelt så værre/bedre enn det ville vært hjemme i Norge. Sånn er det bare. 

 

Creds til dere som tok dere tid til å lese alt sammen. Dette er ganske personlig egentlig, å innrømme at man føler seg dum, innrømme at man ikke skjønner noe. Men det er det man blir sterk av. Legg gjerne igjen en kommentar om du føler det samme, eller om du vil gi en respons til innlegget. Setter stor pris på alle dere som legger igjen en kommentar hele tiden, og som faktisk tar seg tid til å lese om livet mitt her i statene. Det er veldig koslig <3

 

-Jannicke

Hvor heldig er ikke jeg?

 

Skulle til å finne et bokmerke, og det eneste jeg fant var billetten jeg hadde fra Eifelltårnet. Putslig slo det meg, hvor heldig er ikke jeg? 

Missforstå meg rett, jeg vet selvfølgelig at jeg er ganske heldig. Atm sitter jeg jo på andre siden av dammen, fordi jeg hadde lyst. MEN jeg fikk en skikkelig sånn følelse, oii jeg er egentlig sykt heldig. Jeg har fått reist til så mange steder, opplevd så mye og fått så mange minnerike opplevelser gjennom årene. Noen får alt de peker på, som det nye acne skjærfet, nye LV baggen eller mac. Men helt ærlig, er jeg faktisk glad for at jeg istedefor alt det, heller har fått reiser og opplevelser. (Selvom jeg innrømmer det mammi and pappi, så ønsker jeg meg fortsatt macbook, just saying)

Den største reisen jeg har fått lov til å ta må jo nesten være å dra hitt. Ikke bare er det en dyr reise, det er også en stor reise, en stort skritt og et modig et også. Ikke bare et modig skritt for meg, men også for familien min, som lar den vesle dattra si dra ut i den store verden, uten å faktisk ha kontroll over hva jeg gjør, hvem jeg bor hos eller noen som helst sjangs for å komme å hente meg om det skulle skje noe. (eller jo, men det tar jo liksom 10 timer da) Men jeg fikk lov til å dra, jeg føler meg modig som dro, og familien jeg endte opp med er helt fantastisk. Fra og med jeg søkte, fylte ut et interesseskjema til nå, hvor jeg sitter på mitt amerikanske rom i min amerikanske seng, har det vært masse hindrer, baksider, som jeg har fått oppleve. Gjennom alle disse baksidene/problemene har min familie gjort alt de kan, sikkert torturert explorius med mailer og telefoner all day long, jeg har selv torturert Idun (kontaktperson i explorius) med mailer, telefoner osv. Og ikke alt har gått min vei, men fyfaen så bra det har endt uansett! 


//meg og vertsmor <3

Annet enn dette, har jeg siden jeg var 3 år, dratt årlig til køben, i Danmark. Hvor mange gjør det som en familietradisjon? Hvert år drar mamma sin side av familien, inkludert tanter og onkel, og kusiner. Og selvfølgelig hovedsponsorene Mormor og Rune. Vi tar båten til, 2 dager i køben fylt med tivoli og shoping, så båten tilbake. Det samme hvert år, men jeg elsker det! Er ikke det samme uten litt familietid i danmark!

Har også vært i en del land, sammen med pappa og Ingebjørg, blandt annet seiltur i Hellas, vært på vanlig sydenferie i Tyrkia og Portugal. Denne sommeren var vi på interrail, så jeg fikk blandt annet sett Barcelona, Paris og London. Altså hvem kan si at de har vært i Barcelona, store deler av frankriket inkludert Paris og London på 2 uker? Ganske gøy egentlig. Og selvom man kanskje ikke viser at man setter så stor pris på ting, så merker man etterhvert at man faktisk setter ganske stor pris på det. 



Så dette var dagens lille dype innlegg folkens. Etter å ha vært her i usa en måned, begynner jeg å merke at jeg setter mer pris på ting. Etter bare å ha sett på billetten fra eifelltårnet ramlet alle disse tankene inn. Alt jeg har å være glad for der hjemme i Norge, alle disse stedene jeg har opplevd. Å når jeg putter alt inn i et blogginnlegg, har jeg faktisk fått oppleve utolig mye. Alt de koslige danmarksturene, til harryturer til Sverige, til sydenturer og "opplevelses" turer. 

 

-Liker dere sånne type innlegg, litt tankeinnlegg, eller mer hverdagsinnlegg?

 

-Jannicke

 

Tanker, oppklaringer og følelser

 

Hei søte!

Må først takke for alle supre gratulasjoner på både facebook og bloggen, tusentakk! Må også si at jeg ble ganske overvelmet når folk kommenterte det innlegget før det forje, haha det ang bytting av organisasjon. Tusen takk allesammen som la igjen en kommentar med litt støttende kommentarer, det varmer!

 

For en som ikke drar på utveksling kan det kanskje være rart å skjønne hvordan en utvekslingsstudent tenker. Når jeg sier at den siste uka har vært vanskelig er jeg ikke helt sikker på om dere alle forstår. Det er vansklig å klistre på seg et smil, mens man prøver å snakke bort det faktumet at man har fått familie. Det er vanskelig å ikke vite hva som skal skje, skal vi bytte organisasjon eller skal jeg bli i den familien? Skal jeg bare bytte skole, eller må jeg satse på at jeg kanskje muligens, hvis jeg ber til Gud, Allah og Mekka at jeg får året godkjent selvom matten er litt tvilsom? Når pappa ringte å fortalte at jeg nå brøyt avtalen med into, og vi skulle bytte ble jeg så glad. Jeg ble glad. Hvorfor ble jeg glad? Burde jeg ikke være sjeleglad for å få en familie og skoleplass så tidlig? 

For mange er ikke det å få året godkjent viktig, for meg er det det. Mine fremtidsplaner er å bli lege, og deretter psykiater. Dette tar maaange år. Å gå igjen et år, å dermed miste stipend, og måtte være russ med 97 er noe jeg ikke ønsker. Jeg vil heller ta et friår etter vgs og ta opp fag som trengs for å komme inn på medisinstudiet, ikke gå om igjen 2.klasse og så ta opp fag etter 3.klasse og sikkert et friår inni selve medisinstudiet og, å da være en del år eldre når jeg blir ferdig utdannet enn det jeg ville vært hvis jeg fikk godkjent året. Noen tenker kanskje "hæ? lol hva faen" Jeg tenker at det er ganske logisk. Men for at hele dette avsnittet skal være logisk tror jeg du må være vant med litt jannickelogikk!

Når jeg og pappa snakket om hva som kom til å skje, sa han" i verstefall så får du bare bli hjemme, droppe å dra. Vi kan jo ikke sende deg ned om vi vet at du ikke vil få det godkjent som en skoleår". Say whaat! Husker jeg snakka med en venn om akuratt det her, å ble så sur fordin ikke skjønte helt hele greia. Se det fra min side. Du har drømt om dette amerikanske eventyret lenge, og så skal en skole ødelegge det hele. Noe du har drømt om, fantasert om, lest så utrolig mange blogger om, endelig er det din tur men du risikerer å måtte avlyse hele dritten å bli hjemme! Hvor jævelig surt hadde ikke det vært?

Hvertfall, når pappa ringte hadde vi (jeg og mamma) alderede snakket med Explorius, og de hadde plass men anbefalte Select - programmet så jeg ikke ville få samme problem igjen. Her og nå, har jeg egentlig ikke noe sikkert. Jeg er ikke med i Exploriusprogrammet enda, jeg har ingen søknad som ligger i USA for å lete etter vertsfamilie, jeg har ingentinge. Eneste jeg har er min drøm om USA, min amerikanske drøm, og jeg skal faen meg oppleve denne drømmen uansett. 

 

 

Og for å oppklare litt ting som kanskje er uklare:

- Nei jeg har ikke bare byttet organisasjon og beholdt familie. Jeg har også byttet bort familie og skolested og vil ikke bo i NY de neste 10mnd.

- Jeg har fått plass hos explorius, vi har bare ikke takket ja enda, vi skal først få et litt mer infomøte av dem på mandag ang dette Select opplegget! 

 

 

-Noe du lurer på?

 

-Jannicke

Forventninger

Hei!

Tenkte å skrive litt om forventninger, ikke at jeg har så mange, men samtidig en del. Fått høre mange ganger fra andre bloggere at man burde ha lave forventninger, for da blir man ikke skuffet. Samtidig blir jeg ofte spurt hva mine forventninger til året er. Det er vansklig å svare, for innerst inne har vi vell alle mange forventninger om hvordan et amerikans tenåringsliv er, hvordan high school er og at alt skal være som på film. Samtidig har man en annen del som vet hvordan reality er, at det ikke er som på film, at man kan komme til en hvilken som helst familie, at skolen kan bli tøffere enn på film, at man kan slite med å finne venner. Med andre ord, jeg har to type forventninger. 

Min "reality" forventninger er at jeg får god kontakt med familien. Vet ikke helt om dette er en forventning eller ikke, men det er noe jeg håper skal skje. Jeg har ikke noe forhåpninbger om hvordan familien er sammensatt, og føler på dette tidspunkt at jeg er ganske åpent for mye, men jeg håper at familien har barn, men det jeg håper mest er at jeg kommer til en familie som jeg kan knytte sterke bånd til. Utenom dette har jeg ikke så mye forventninger, tenker litt mer over at jeg vil prøve å få et år som blir uforglemmelig, og da er famile en sentral del av det. 

Når det kommer til de "alt er som på film" forventningene, hadde det ikke gjort noe og blitt cheerleader og miss populær som alle gutta liker. Men samtidig, vet jeg at det ikke er sånn dette fungerer, og vil heller bli en del av en gjeng jeg kan stole på enn å havne i en falsk gjeng kun for å være populær.

Håper ingen missforstår meg, jeg tror ikke det er som på film! Men vi har alle en sånn type forventning inne oss, selvom jeg er helt klar over at mye vil være anderledes. Jeg forventer heller ikke at familien skal være rik og alt er en dans på roser. Har lest utalige utvekslingsblogger og fulgt dem gjennom året, og fått et viss inntrykk om hvordan det er litt her og der, og at alle får forskjellige år!

 

-Har du også "to" typer forventninger?

 

-Jannicke

Finnes den perfekte vertsfamilie?

Hei søte! 

Siden jeg følte får å blogge litt i dag, tenkte jeg å komme med et tema som er ganske viktig. Vertsfamilie. 

For mange, håper man på å ende opp hos den perfekte vertsfamilie, en familie som matcher perfekt og er akuratt som du har forestilt deg. Men finnes denne familien? Noen vill kanskje svare ja, andre vill kanskje svare nei. Jeg tenker at dette er litt opp til deg selv. Jeg tenke litt sånn at man kan jo ikke forvente at familien du kommer til vill være helt lik deg og vill omstille seg helt til deg. At de vill lage spesielle regler for deg, som at du skal sleppe å rydde mens alle dems egne barn må rydde...

Jeg tenker litt som så, at det er ikke en spesiell familie som er den perfekte match til deg. (Noe som mange organisasjoner kan reklamere for), Jeg tenker at det er litt opp til deg selv også, om denne vertsfamilien kan være en perfekt familie. Hvis du selv velger å være open for noe nytt, snakke om ting du kanskje synes er urettferdig eller ikke liker slik at missforståelser ikke blir til store krangler. Jeg mener ikke at du skal gå å late som om alt er bra, å tenke at du ikke har prøvd nok, hvis du kommer til en familie som ikke er lik deg på noen måte eller behandler deg dårlig. For all del!

Det jeg prøver å si er at en perfekt familie finnes overalt, du må bare selv definere hva perfekt er og prøve å få ting til å funke. Man kan ikke forvente at alt kommer servert på fat. Man kan gjerne ønske å komme til en familie med barn på din egen alder, men ikke bli skuffet og tro at en familie uten barn ikke kan være like bra. Gi alle muligheter en sjangse, hvis du tror det kan funke!



Håper ingen tolker dette feil, og tror at jeg mener at man burde bli hos en vertsfamilie som du ikke liker og som ikke behandler deg ordentlig. Er ikke det jeg prøver å si. Prøver bare å få frem at selvom du havner med en familie som kanskje ikke var din versjon av "perfekt", kan du være open for flere muligheter. Hvem vet, kanskje du får den beste tiden med en vertsfamilie som ikke er helt slik du hadde forestilt deg!

 

-Jannicke

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
+ Legg meg til som venn

Hei!
Jeg skal på utveksling til USA skoleåret 13/14 og lagde denne bloggen for å oppdatere alle folka der hjemme som ønsker å følge mitt utvekslingsår! Organisasjonen jeg drar med er Explorius/ Educatius og jeg reiser med Select High School programmet. Lurer du på noe? Legg igjen en kommentar eller send meg en mail, svarer gjerne på alle spørsmål du skulle ha!


Kontakt



Epost: jannickehaugen96@gmail.com
Instagram: jannickehaugen
Twitter: jannickehaugenn
Bloglovin: følg meg her


Kategorier



Linker


tekst
tekst
design av Gunnhild
hits