Tiden flyr

Hei ste!

Tid for prom. Har alt ordnet akrylnegler og fikk pedikyr i gr. Blir nok mer prom blogging i morgen tenkte jeg. For dette innlegge skal nemelig handle om tanker. Om hvor fort tiden gr, jeg har faktisk bare en mnd igjen av skole...

Husker enda sommerfuglene i magen for et r siden. Jeg skulle snart dra, husker jeg og Helle satt i kantina p skolen telte ned dager, det var kun 200 dager igjen, detvar da ikke s lenge. Alle forventningene jeg hadde, alle tanker, redd for ikke kunne snakke engelsk godt nok selvom jeg visste jeg kunne. Redd for legge p meg alt for mye, redd for ikke f venner. Gledet meg til fotballkamper, pep assemblys og prom.

N sitter jeg her, hadde min siste pep assembly i gr. Ftt meg masse venner, ogs noen jeg vil kalle mine beste venner, har opplevd min siste amerikanske fotballkamp for lenge siden, og idag er det prom. Hvor ble av all tiden? Alt gr s fort. Om 95 dager er jeg tilbake p norsk jord, om 75ish dager mter jeg pappa igjen, om litt over en mnd gr jeg ut p fotballbanen i cap and gown, sier farvell til drmmen jeg hadde om et amerikansk high school year, alt vil bare vre et godt minne jeg vil ta med meg videre i livet. Tenk at alt er snart over.

Nye utvekslingsstudenter sitter hjemme i Norge og venter spent p avreisedato og familie. Det er deres tur n, mens jeg skal tilbake til det samme i Norge. Husker ogs jeg hadde vrt her i 100 dager, s rart. Hele 100 dager. N har jeg vrt her i 246 dager. Tiden har gtt s fort. Nr jeg var hos gamle familien mot slutten begynte jeg telle ned til nr pappa kom. Var jo ikke s lenge igjen. N vil jeg ikke engang se, vil ikke hjem, vil selvflgelig ha mamma og pappa men vil vre i familien her lengere.



//bilde jeg la ut nr jeg hadde vrt her i 100dager. Siste bilde jeg og mamma tok "sammen" haha mamma ville s gjerne ha et hjertebilde, av en eller annen grunn...

Jeg fler at dette ret blir fort en "drm" eller et minne med engang jeg drar hjem, Fler alt n at starten av skoleret bare er en drm, fotballkamper og soccerseason er bare en svak drm. Er veldig rart og en merkelig flelse ha, men en ting er sikkert, I will be back. Vmor vil allderede at jeg skal komme for college haha og de vill veldig gjerne komme p besk til Norge!

-andre som fler dette ret bare har flydd avgrde?

-jannicke

Min egen psykolog!

Hei ste!

Vet det har vrt en stund siden sist. Men har vrt opptatt med s mye. Vi kom videre tilplayoffs men tapte, s da er sesongen over. Kunne virkelig nske vi fikk spilt kampen om igjen, siden dommeren var det ingen av lagene som likte. Treneren p andre laget sa "Hva er det han driver med" s sier vr trener "ja det har jeg lurt p hele kampen" og nr den andre treneren er enig i det sier det litt. Hrt at ogs flere har hatt sykt drlige dommere under playoffs, men snn er det bare.

Tilbake til overskriften, jeg flte det passet inn fordi jeg faktisk fler meg som min egen psykolog. Jeg vet ikke om dette kanskje er normalt elller ikke, men av en eller annen grunn s finner jeg grunner til hvorfor jeg fler meg som jeg gjr, hvorfor jeg reagerer som jeg gjr og hvorfor andre er som de er. Det er ikke snn at jeg setter meg ned begynner vurdere meg selv eller andre, det bare kommer hel naturlig.

Her om dagen, tapte vi som sagt frste kamp i play offs, og naturligvis er det ganske trist, sesongen er over og for seniors er det siste gang de skal spille fotball, med mindre de fortsetter p college. For meg fltes det bare helt rart. Jeg satt og halveis grein p bussen hjem, lp rett opp p rommet mitt begynte grte. Nr vfar spurte hva stillingen ble klarte jeg s vidt si 2-1 fr grtstemmen kom og jeg bare lp opp p rommet for grte mer. Til og med dagen etterp fikk jeg klump i halsen og trer i ynene bare noen nevnte fotball. Hvorfor skulle jeg reagere s kraftig p det, nr jeg kun har vrt en del av laget i 3 mnd? Etterhvert inns jeg faktisk grunnen. si hade til et helt fotball lag og ikke mte dem p trening hver dag er en stor forandring og det minner meg om at jeg snart faktisk tar farvell med alle sammen. Det ble en liten reallity check p hvordan det blir nr jeg faktisk skal dra fra alle. Men soccer fr jeg hvertfall sett jentene i gangen p skolen, og forhpentligvis funnet p masse gy med flere av dem selvom vi ikke spiller fotball sammen, men nr jeg sier hade i juli s er det mange jeg kanskje aldri fr sett igjen...



En annen ting som ikke gr p meg selv, men ting jeg har observert er "hvorfor amerikanerne er s barnslige". Mange fler at de gr tilbake i tid og at alle er s barnslige p high school. Men er det rart? Her i amerika har de ikke ungdommskole og deretter en videregende skole, de har de sltt sammen. Og vi vet da alle hvor barnslige folk kan vre p ungdomsskolen? Av oss som er p utveksling n, hvor mange ganger har vi ikke flt at lrerene behandler oss som om vi gikk i 9ende igjen? Men de m da p en mte det, for en del av elevene i klassene vres gr faktisk i 9ende. Dette er en av grunnene til at jeg liker det norske systemet best, fordi vi kan vre mer uavhengie og ikke bli passet p s mye jo eldre vi blir. Mens her i usa har jeg klasser med bde 9ende og 10ende klassinger, noe som selvflgelig gir meg inntrykk av at amerikanerne er mer barnslige, og at lrerene faktisk m behandle oss som om vi er sm unger, nettopp fordi noen av elevene er det.

Generelt s er amerikanerne mer "barnslige" enn oss nordmenn, samtidig er de ogs mer voksne. At de faktisk fr lappen nr de er 16 gjr at de fr jobb tidligere, kjrer seg selv overalt og slike "voksne " ting, men samtidig behandler foreldrene deres dem som sm unger, helt til de drar p college. Noe som jeg personlig synes var veldig rart med en gang var at alle spurte foreldrene sine om ta hull i ret, men de fikk ikke lov. Jeg spurte ogs foreldra mine, men de sa bare "gjr hva du vil, er ditt re" og jeg dro random til liertoppen tok et til hull i ret, uten fortelle foreldra mine det

Men det er jo ikke noe galt med at foreldrene er litt strengere her heller, det er bare anderledes!

-Hva synes du om innlegget?

-Jannicke

We all smile in the same language

Hei ste!

Her om dagen beskte vi Alica, som var tidligere utvekslingsstudent fra korea hos familien jeg bor hos n. Hun har flyttet hit med familien sin og innviterte oss over for middag. Nr vi kom inn dren var det to energifulle tvillinger som mtte oss. De var begge koreanske og kunne ikke mye engelsk, de kunne faktisk ikke noe men spurte ofte moren sin om enkle fraser som de kunne sprre oss om, selvom jeg er gaske sikker p at de ikke skjnnte hva vi svarte, men det var vel ganske stas prve si noe p engelsk. Etter 2 timer med dem, kan jeg alderede fortelle litt om personliheten til dem begge, uten ha snakket med dem forsttt dem med ord, kun via kroppsspk og sett hvordan de oppfrer seg. Er ikke det fantastisk?

Man trenger faktisk ikke kunne hverandres sprk for kunne snakke sammen. Selvflgelig gjr det ting enklere, men kropssprk sier mye. Legger man litt godvilje til og s skjnner man mer enn man skulle tro. De kom begge bort til meg, og jeg elsker barn uansett s jeg startet med smile til dem, og si hei og vinke noe som de satt veldig pris p gjorde tilbake. Deretter prvde de forsiktig kommunisere ved sprre hva jeg het, og gjentok bare navnet mitt hele tiden og sa masse koreanske ord som jeg selvflgelig ikke skjnte, men jeg begynte bare le av dem. Jeg er ganske sikker p at de flte seg trygge p oss "amerikanere" (med meg og masa da, som er norske og montenegriske) etter noen minutter med smil og latter. Et smil viser at man er glad, latter viser at noe er morsomt, tilsammen viser man en glad person. En glad person er det samme i alle sprk, en trygg en.

:)

Det er jo ganske rart tenke p, at jeg kan leke med koreanske barn uten at vi kan hverandres sprk. Kun ved lese hverandres kroppssrk. "we all smile in the same language" og true that. Er mye som hjelper med et smil og noe godvilje p bruke kropssprk til skjnne hverandre. Er hvertfall veldig glad jeg fikk mte dem, for det var to ste unger som jeg likte ganske godt, selvom vi ikke kunne kommunisere veldig med ord.

"We all smile in the same language" husk det!

-Hva synes du om innlegget?

-Jannicke

It`s when you think you stepped out of you comfortzone, you have to take one more step

Hei ste!

Tenkte dele litt visdom med dere som jeg har ftt erfare mens jeg har vrt her. Helt siden fr jeg dro har jeg ftt hre av bde explorius og andre utvekslingsstudenter at jeg m ut av komforsonen min og glemme alt av janteloven og alt det drittet vi har i Norge. Smart som jeg er flgte jeg det tipset. Det er noenganger vansklig, bare g bort til folk introdusere seg selv til helt randome personer, men det er bare snn det er. Du fr ikke noe ut av ret ditt om du sitter med janteloven inni deg, og forventer at folk skal komme strmmende p snakke med deg. Thats not reallity. Men anyways. Jeg har alltid snakket med folk, prvd mye, men flte ingenting funket. Men s dere. Jeg tok enda"et skritt" ut av komfortsona mi. Jeg begynte tulle med folk jeg nesten aldri snakker med, begynte sprre folk om de ville finne p noe med meg. Har ogs etterhvert ftt folk som sprr meg om jeg vil vre med p noe.

Forje uke hadde vi basketballkamp, mtte takke nei til ei vennine som hadde planlagt alt mulig, fordi jeg alt hadde planer med ei annen ei. Det var bare det lille steget ut, som gjorde at jeg fikk venner jeg er trygge p, som jeg kan tulle med og som ogs vil finne p ting med meg og ikke bare jeg som sprr dem. Den flelsen er herlig.For er det en ting jeg har lrt, er det at det skal faen meg ikke vre lett komme seg inn i jentegjenger som har kjent hverandre siden 1. klasse.



Meg og Allison, min kjemibuddyy

Nr jeg startet p fotball tenkte jeg faktisk "faen, n m jeg starte hele venneprossesen p nytt", for hun ene jeg kjente, slutta.. S det er slitsomt og alltid prve, men det er bedre prve og ende opp med gode venner enn ikke prve sitte der uten noen.

Men n dere, n har jeg alltid noen spise lunsjen min med, begynner ogs f noen venner p fotballaget ogs noe som er kjempemorsomt. Her om dagen kom jeg senere til lunsj, mtte en Sydney og en Abbey som skreik ut "JANNICKE OMG COME HERE CUTIE WE HAVE MISSED YOU SO MUCH" fr de begge spratt opp og overfalt meg med en klem!



My lunch buddies, Sydney, Abbey og meg.

S til fremtidige utvekslingsstudenter og egentlig folk generelt, ikke lev i komfortsonen, kom deg ut av den, du lrer s mye og ting blir s mye lettere! G bort snakk med folk du vanligvis ikke ville snakket med, sprr om ting for starte en samtale, ikke forvent at du kan sitte p rva f alt servert p slvfat. Inviter folk med p ting, sprr om de vil finne p noe med deg s skal du snart se at de sprr deg ogs, og ikke bare deg som sprr dem!

-Lever du i konforsona di?

-Jannicke

Vekt, Kroppspress og utveksling

Hei ste!

Da tenkte jeg ta opp et tema her p bloggen som jeg vet mange av dere lurer p, ogs meg selv fr jeg dro, hva skjer med vekta nr du drar til hamburgerland?

Helt rlig hpet jeg faktisk p at jeg kom til et sted hvor folk var litt runde, slik som ofte flertallet av amerikanerne er, slik at jeg slapp fle meg s feit. Men hvor endte jeg opp, i snobbedale aka scottsdale, alle er tynne akuratt som i Norge. Eneste forskjellen her er at de ikke bryr seg om andres kroppen utenom sin egen, i motsetning til i Norge hvor man fort blir baksnakket om man er litt lubben. Jeg hpet egentlig at jeg skulle slutte bry meg om hvordan kroppen min ser ut, men nr alle rundt deg er mye tynnere enn en selv fler man at det er et kroppspress selvom ingen av amerikanerne eller noen lager noe "press" p meg, har kanskje ogs noe med kroppspresset hjemme i Norge ogs, at jeg fler jeg m ha samme kropp som alle andre, Ikke noe ekstra fett p kroppen, flat som en strek og helst sprettrumpe og store pupper.

-

Jeg kan innrmme at jeg har lagt p meg en del, men samtidig ikke. Etter 3 mnd her s gikk jeg opp p vekta, den viste 1 kg mer enn nr jeg dro hjemmefra. Men det hjelper lite nr jeg ser at kroppen min har blitt strre. Jeg ser selv i speilet at jeg har blit feitere enn jeg var nr jeg kom. Men for ikke legge et alt for negativt trykk p dette innlegget, s skal jeg faktisk skryte litt av meg selv og. For det frste s er dette ganske personlig, men nr jeg legger p meg legger jeg ikke p meg jevnt med armer, bein og mage. Alt jeg legger p meg kommer p magen, great... hvertfall, I starten la jeg frst p meg, gikk det av meg og tenkte great dette var jo bare kroppen som ikke hadde vendt seg til maten, men n er jeg vandt med den s n er jeg back to normal igjen. Men siden amerikanerne har et helt annet spisemnster og lets be honest pop tarts, reeses, preztels og peanuttbutter er ganske godt, og nr det er alt for lett tiljengelig blir det veldig enkelt spise det kanskje litt for ofte. Dermed ble magen sakte men sikkert "strre", fler jeg hres gravid ut om jeg sier magen ble strre, men alts jeg mener s klart at jeg la p meg mer og mer p magen. For noen uker siden ble jeg sykt stresset over hvordan dette skulle g, mttte jeg virkelig bestille to flyseter p vei hjem eller skulle jeg skjerpe meg og prve f tilbake kroppen jeg hadde nr jeg kom hit?

(:

Jeg bestemmte meg for drikke mer vann, prve kutte ned p godteri og vet dere hva? Jeg er faktisk p vei tilbake igjen til der jeg var. Jeg er ikke der enda men forhpentligvis skal jeg klare komme meg ditt. Har ogs et ml om at jeg er en bedre versjon av meg selv fr Hawaii, for hvem vil vell vre missfornyde med kroppen sin p alle bilder fra Hawaii og dermed ikke legge dem ut? Jeg sier ikke at jeg kommer til vre tynn, perfekt som man ser p alle fitspobilder, men jeg skal vre en bedre versjon av meg selv. Og jeg skal klare det uten g p noe diet, uten kutte ut alt av usunne varer, for folkens jeg vil leve livet her i amerika uten knaske p gulertter! (hehe, selvom jeg elsker gulertter og det er halve lunsjen min hver dag, I <3 gulertter) Men jeg er faktisk stolt over meg selv som har klart skjerpe meg og blitt litt tynnere enn jeg var "p mitt vrste".

Dette er da mitt tilfelle, jeg har gtt opp i vekt. Jeg kjenner flere som har godt ned i vekt ogs, s det er fult mulig. Selvom man drar til hamburgerland betyr ikke det at du blir en hamburger, det kan like gjerne g andre veien. S til fremtidige utvekslingsstudenter, ikke vr redd for at du gr opp i vekt, for mest sannsynlig vil du det, men du kan ogs klare g det av deg igjen. Du kan ogs vre en av dem gr ned i vekt, og lets be honest, det er ikke alle som vil ned i vekt, det er fult mulig klare komme seg opp i vekt igjen ogs. Alt er mulig, men det kan vre ganske vansklig ogs, men det er fult mulig.

.

Dette med kropp og vekt er jo ganske personlig s setter pris p koslige kommentarer tilbake!

-Hva synes du om innlegget?

-Jannicke

Det er nr du innrmmer dine svakheter at du blir sterk

Hei ste!

Da er det p tide med et veldig rlig innlegg flte jeg. Dette kommer til bli noe av det mest rlige jeg kommer til skrive her, fordi jeg nsker at andre ogs skal vite at utveksling er ikke barebare. Og at man er ikke svak, selvom man fler seg svak. Kanskje noen fler det samme, og fler seg bedre ved se at andre ogs fler det samme. Samtidig er det lettere for meg og skrive ned flelsene mine med ord, s here we go, det mest personlige innlegget jeg kommer til skrive p denne bloggen;

"Hi Jannicke", etterfulgt av et smil fra noen kan gjre hele dagen super. Helt til jeg m sprre lreren om forklare meg noe, eller at jeg kommer til et ord som ikke gir mening og jeg ikke orker mer. Da er dagen helt delagt. Men s kan noe eller noen f meg til le, dagen er perfekt igjen. Humrsvigninger kanskje, flelsesvingninger er vel et bedre ord!

Det er vanskelig skulle forklare helt hvordan det fles. mtte sprre om hjelp hele tiden. Sprre om ganske opplagte ting som for amerikanerne er helt normale ting. Jeg husker vi hadde kjemi og vi skulle tegne et type diagram. Det var et sylediagram, noe som jeg selvflgelig vet hva er, men p grunn av sprket skjnnte jeg virkelig ikke hva vi skulle tegne. Derfor spurte jeg hun som jeg sitter med, hun s bare rart p meg og sa "det er et syle diagram, diagram med syler?". Men hvordan skulle det hjelpe meg, nr jeg ikke viste hva det betydde? Ga henne et stygt blikk tilbake og ristet p hode, fr jeg s p papiret hennes og skjnte med en gang hva vi skulle gjre. Jeg fler meg dum, men jeg er jo egentlig ikke det!

Sm ting som det kan f meg til ville grte, bare ville legge meg ned grte av frustrasjon. Men i dette tilfelle ble jeg egentlig bare piss sur og tekstet vennina mi istedet. S var alt i orden igjen. Men det er de sm tingene, tingene jeg m sprre om hele tiden. Ting som amerikanerne er vandt med, og tar som en selvflge at jeg vet, and I dont blame them. Fikk vite at i spansk kan man rette prven sin igjen og f tilbake noen poeng. Ingen fortalte meg det?

Jeg fler meg dum som m sprre om alle disse dumme tingene hele tiden. Jeg fler meg svak som begynner grte lett. Men samtidig fler jeg meg sterk. Jeg sprr disse dumme sprsmlene for skjnne bedre. Jeg sprr folk for f svar og for forst. Jeg gjr det. Jeg sitter ikke stille og ignorerer alt jeg ikke skjnner. Jeg prver alt jeg kan. Hver gang jeg fler for grte klarer jeg ta meg sammen. Jeg klarer snakke meg selv til ikke grte. Jeg hres kanskje gal ut, men jeg tar meg selv flere ganger i snakke til meg selv inni hodet for ta meg sammen "slutt jannicke, dette er ikke noe grine for, du er sterk comon, you can do it"

Men jeg har jo ikke akuratt valgt den enkleste veien gjre utvekslingen p. Fagene jeg tar er jo blandt annet kjemi og fysikk. Det er to fag med mange kjente utrykk som blir nye for meg fordi jeg aldri har tatt dem p engelsk. En gang hadde vi om noe i kjemi som jeg hadde lrt fra fr av, men som jeg frst inns en uke etter, nr jeg skjnnte mer hva det faktisk var lreren snakket om. Slike ting gjr deg frustrert. Men alt ordner seg til slutt. Merker at kjemi gr mye bedre, og at jeg har en fordel siden i Norge har man jo naturfag med kjemi gjennom hele ungdomsskolen, mens her er det frste gang de har kjemi, s det er en del jeg kan, men som jeg m lre nye ord for kunne forklare det p engelsk.

Etter ha lest dette innlegget virker det kanskje som jeg har det helt forferdelig, men for all del, jeg har det helt fint. Jeg har en vertsfamilie jeg kan snakke med nr som helst, selvom slike smting er ting jeg vil klare takle selv. Jeg vil vise at jeg kan vre sterk. Jeg kan takle dette. Jeg klarer st p egne bein. Jeg klarer takle dette. All by myself!




Det er kanskje vansklig forst hvordan sm ting som jeg beskrivde ovenfor kan pvirke s mye. Men en ting jeg er sikker p at alle utvekslingsstudenter kan skrive under p; alt som skjer p utveksling, uansett om det er positivt eller negativt blir automatisk dobbelt s vrre/bedre enn det ville vrt hjemme i Norge. Snn er det bare.

Creds til dere som tok dere tid til lese alt sammen. Dette er ganske personlig egentlig, innrmme at man fler seg dum, innrmme at man ikke skjnner noe. Men det er det man blir sterk av. Legg gjerne igjen en kommentar om du fler det samme, eller om du vil gi en respons til innlegget. Setter stor pris p alle dere som legger igjen en kommentar hele tiden, og som faktisk tar seg tid til lese om livet mitt her i statene. Det er veldig koslig <3

-Jannicke

Hvor heldig er ikke jeg?

Skulle til finne et bokmerke, og det eneste jeg fant var billetten jeg hadde fra Eifelltrnet. Putslig slo det meg, hvor heldig er ikke jeg?

Missforst meg rett, jeg vet selvflgelig at jeg er ganske heldig. Atm sitter jeg jo p andre siden av dammen, fordi jeg hadde lyst. MEN jeg fikk en skikkelig snn flelse, oii jeg er egentlig sykt heldig. Jeg har ftt reist til s mange steder, opplevd s mye og ftt s mange minnerike opplevelser gjennom rene. Noen fr alt de peker p, som det nye acne skjrfet, nye LV baggen eller mac. Men helt rlig, er jeg faktisk glad for at jeg istedefor alt det, heller har ftt reiser og opplevelser. (Selvom jeg innrmmer det mammi and pappi, s nsker jeg meg fortsatt macbook, just saying)

Den strste reisen jeg har ftt lov til ta m jo nesten vre dra hitt. Ikke bare er det en dyr reise, det er ogs en stor reise, en stort skritt og et modig et ogs. Ikke bare et modig skritt for meg, men ogs for familien min, som lar den vesle dattra si dra ut i den store verden, uten faktisk ha kontroll over hva jeg gjr, hvem jeg bor hos eller noen som helst sjangs for komme hente meg om det skulle skje noe. (eller jo, men det tar jo liksom 10 timer da) Men jeg fikk lov til dra, jeg fler meg modig som dro, og familien jeg endte opp med er helt fantastisk. Fra og med jeg skte, fylte ut et interesseskjema til n, hvor jeg sitter p mitt amerikanske rom i min amerikanske seng, har det vrt masse hindrer, baksider, som jeg har ftt oppleve. Gjennom alle disse baksidene/problemene har min familie gjort alt de kan, sikkert torturert explorius med mailer og telefoner all day long, jeg har selv torturert Idun (kontaktperson i explorius) med mailer, telefoner osv. Og ikke alt har gtt min vei, men fyfaen s bra det har endt uansett!


//meg og vertsmor <3

Annet enn dette, har jeg siden jeg var 3 r, dratt rlig til kben, i Danmark. Hvor mange gjr det som en familietradisjon? Hvert r drar mamma sin side av familien, inkludert tanter og onkel, og kusiner. Og selvflgelig hovedsponsorene Mormor og Rune. Vi tar bten til, 2 dager i kben fylt med tivoli og shoping, s bten tilbake. Det samme hvert r, men jeg elsker det! Er ikke det samme uten litt familietid i danmark!

Har ogs vrt i en del land, sammen med pappa og Ingebjrg, blandt annet seiltur i Hellas, vrt p vanlig sydenferie i Tyrkia og Portugal. Denne sommeren var vi p interrail, s jeg fikk blandt annet sett Barcelona, Paris og London. Alts hvem kan si at de har vrt i Barcelona, store deler av frankriket inkludert Paris og London p 2 uker? Ganske gy egentlig. Og selvom man kanskje ikke viser at man setter s stor pris p ting, s merker man etterhvert at man faktisk setter ganske stor pris p det.



S dette var dagens lille dype innlegg folkens. Etter ha vrt her i usa en mned, begynner jeg merke at jeg setter mer pris p ting. Etter bare ha sett p billetten fra eifelltrnet ramlet alle disse tankene inn. Alt jeg har vre glad for der hjemme i Norge, alle disse stedene jeg har opplevd. nr jeg putter alt inn i et blogginnlegg, har jeg faktisk ftt oppleve utolig mye. Alt de koslige danmarksturene, til harryturer til Sverige, til sydenturer og "opplevelses" turer.

-Liker dere snne type innlegg, litt tankeinnlegg, eller mer hverdagsinnlegg?

-Jannicke

Tanker, oppklaringer og flelser

Hei ste!

M frst takke for alle supre gratulasjoner p bde facebook og bloggen, tusentakk! M ogs si at jeg ble ganske overvelmet nr folk kommenterte det innlegget fr det forje, haha det ang bytting av organisasjon. Tusen takk allesammen som la igjen en kommentar med litt stttende kommentarer, det varmer!

For en som ikke drar p utveksling kan det kanskje vre rart skjnne hvordan en utvekslingsstudent tenker. Nr jeg sier at den siste uka har vrt vanskelig er jeg ikke helt sikker p om dere alle forstr. Det er vansklig klistre p seg et smil, mens man prver snakke bort det faktumet at man har ftt familie. Det er vanskelig ikke vite hva som skal skje, skal vi bytte organisasjon eller skal jeg bli i den familien? Skal jeg bare bytte skole, eller m jeg satse p at jeg kanskje muligens, hvis jeg ber til Gud, Allah og Mekka at jeg fr ret godkjent selvom matten er litt tvilsom? Nr pappa ringte fortalte at jeg n bryt avtalen med into, og vi skulle bytte ble jeg s glad. Jeg ble glad. Hvorfor ble jeg glad? Burde jeg ikke vre sjeleglad for f en familie og skoleplass s tidlig?

For mange er ikke det f ret godkjent viktig, for meg er det det. Mine fremtidsplaner er bli lege, og deretter psykiater. Dette tar maaange r. g igjen et r, dermed miste stipend, og mtte vre russ med 97 er noe jeg ikke nsker. Jeg vil heller ta et frir etter vgs og ta opp fag som trengs for komme inn p medisinstudiet, ikke g om igjen 2.klasse og s ta opp fag etter 3.klasse og sikkert et frir inni selve medisinstudiet og, da vre en del r eldre nr jeg blir ferdig utdannet enn det jeg ville vrt hvis jeg fikk godkjent ret. Noen tenker kanskje "h? lol hva faen" Jeg tenker at det er ganske logisk. Men for at hele dette avsnittet skal vre logisk tror jeg du m vre vant med litt jannickelogikk!

Nr jeg og pappa snakket om hva som kom til skje, sa han" i verstefall s fr du bare bli hjemme, droppe dra. Vi kan jo ikke sende deg ned om vi vet at du ikke vil f det godkjent som en skoler". Say whaat! Husker jeg snakka med en venn om akuratt det her, ble s sur fordin ikke skjnte helt hele greia. Se det fra min side. Du har drmt om dette amerikanske eventyret lenge, og s skal en skole delegge det hele. Noe du har drmt om, fantasert om, lest s utrolig mange blogger om, endelig er det din tur men du risikerer mtte avlyse hele dritten bli hjemme! Hvor jvelig surt hadde ikke det vrt?

Hvertfall, nr pappa ringte hadde vi (jeg og mamma) alderede snakket med Explorius, og de hadde plass men anbefalte Select - programmet s jeg ikke ville f samme problem igjen. Her og n, har jeg egentlig ikke noe sikkert. Jeg er ikke med i Exploriusprogrammet enda, jeg har ingen sknad som ligger i USA for lete etter vertsfamilie, jeg har ingentinge. Eneste jeg har er min drm om USA, min amerikanske drm, og jeg skal faen meg oppleve denne drmmen uansett.

Og for oppklare litt ting som kanskje er uklare:

- Nei jeg har ikke bare byttet organisasjon og beholdt familie. Jeg har ogs byttet bort familie og skolested og vil ikke bo i NY de neste 10mnd.

- Jeg har ftt plass hos explorius, vi har bare ikke takket ja enda, vi skal frst f et litt mer infomte av dem p mandag ang dette Select opplegget!

-Noe du lurer p?

-Jannicke

Forventninger

Hei!

Tenkte skrive litt om forventninger, ikke at jeg har s mange, men samtidig en del. Ftt hre mange ganger fra andre bloggere at man burde ha lave forventninger, for da blir man ikke skuffet. Samtidig blir jeg ofte spurt hva mine forventninger til ret er. Det er vansklig svare, for innerst inne har vi vell alle mange forventninger om hvordan et amerikans tenringsliv er, hvordan high school er og at alt skal vre som p film. Samtidig har man en annen del som vet hvordan reality er, at det ikke er som p film, at man kan komme til en hvilken som helst familie, at skolen kan bli tffere enn p film, at man kan slite med finne venner. Med andre ord, jeg har to type forventninger.

Min "reality" forventninger er at jeg fr god kontakt med familien. Vet ikke helt om dette er en forventning eller ikke, men det er noe jeg hper skal skje. Jeg har ikke noe forhpninbger om hvordan familien er sammensatt, og fler p dette tidspunkt at jeg er ganske pent for mye, men jeg hper at familien har barn, men det jeg hper mest er at jeg kommer til en familie som jeg kan knytte sterke bnd til. Utenom dette har jeg ikke s mye forventninger, tenker litt mer over at jeg vil prve f et r som blir uforglemmelig, og da er famile en sentral del av det.

Nr det kommer til de "alt er som p film" forventningene, hadde det ikke gjort noe og blitt cheerleader og miss populr som alle gutta liker. Men samtidig, vet jeg at det ikke er snn dette fungerer, og vil heller bli en del av en gjeng jeg kan stole p enn havne i en falsk gjeng kun for vre populr.

Hper ingen missforstr meg, jeg tror ikke det er som p film! Men vi har alle en snn type forventning inne oss, selvom jeg er helt klar over at mye vil vre anderledes. Jeg forventer heller ikke at familien skal vre rik og alt er en dans p roser. Har lest utalige utvekslingsblogger og fulgt dem gjennom ret, og ftt et viss inntrykk om hvordan det er litt her og der, og at alle fr forskjellige r!

-Har du ogs "to" typer forventninger?

-Jannicke

Finnes den perfekte vertsfamilie?

Hei ste!

Siden jeg flte fr blogge litt i dag, tenkte jeg komme med et tema som er ganske viktig. Vertsfamilie.

For mange, hper man p ende opp hos den perfekte vertsfamilie, en familie som matcher perfekt og er akuratt som du har forestilt deg. Men finnes denne familien? Noen vill kanskje svare ja, andre vill kanskje svare nei. Jeg tenker at dette er litt opp til deg selv. Jeg tenke litt snn at man kan jo ikke forventeat familien du kommer til vill vre helt lik deg og vill omstille seg helt til deg. At de vill lage spesielle regler for deg, som at du skal sleppe rydde mens alle dems egne barn m rydde...

Jeg tenker litt som s, at det er ikke en spesiell familie som er den perfekte match til deg. (Noe som mange organisasjoner kan reklamere for), Jeg tenker at det er litt opp til deg selv ogs, om denne vertsfamilien kan vre en perfekt familie. Hvis du selv velger vre open for noe nytt, snakke om ting du kanskje synes er urettferdig eller ikke liker slik at missforstelser ikke blir til store krangler. Jeg mener ikke at du skal g late som om alt er bra, tenke at du ikke har prvd nok, hvis du kommer til en familie som ikke er lik deg p noen mte eller behandler deg drlig. For all del!

Det jeg prver si er at en perfekt familie finnes overalt, du m bare selv definere hva perfekt er og prve f ting til funke. Man kan ikke forvente at alt kommer servert p fat. Man kan gjerne nske komme til en familie med barn p din egen alder, men ikke bli skuffet og tro at en familie uten barn ikke kan vre like bra. Gi alle muligheter en sjangse, hvis du tror det kan funke!



Hper ingen tolker dette feil, og tror at jeg mener at man burde bli hos en vertsfamilie som du ikke liker og som ikke behandler deg ordentlig. Er ikke det jeg prver si. Prver bare f frem at selvom du havner med en familie som kanskje ikke var din versjon av "perfekt", kan du vre open for flere muligheter. Hvem vet, kanskje du fr den beste tiden med en vertsfamilie som ikke er helt slik du hadde forestilt deg!

-Jannicke

Les mer i arkivet April 2014 Mars 2014 Februar 2014
+ Legg meg til som venn

Hei!
Jeg skal p utveksling til USA skoleret 13/14 og lagde denne bloggen for oppdatere alle folka der hjemme som nsker flge mitt utvekslingsr! Organisasjonen jeg drar med er Explorius/ Educatius og jeg reiser med Select High School programmet. Lurer du p noe? Legg igjen en kommentar eller send meg en mail, svarer gjerne p alle sprsml du skulle ha!


Kontakt



Epost: jannickehaugen96@gmail.com
Instagram: jannickehaugen
Twitter: jannickehaugenn
Bloglovin: flg meg her


Kategorier



Linker


tekst
tekst
design av Gunnhild
hits